Å stole på språk, å stole på menneskesystemet

24 okt 2011 Legg igjen en kommentar

av Karina Rose Mahan in Japanese, Language Stikkord: culture, Japanese, language, linguistics, research, systems

Hiraganaskjema

Dette var noe av det første jeg kikka på da jeg skulle lære meg japansk. Det første som traff meg var: er dette VIRKELIG et språk?

Det er slett ikke ment som en fornærmelse mot japansk. Det jeg vil fram til i denne bloggen er at dette er den første reaksjonen alle får når vi lærer et nytt språk. En slags: “srsly, kommuniserer millioner av mennesker sånn?” Det sjokket du fikk i fransktimen da læreren din fortalte deg at “ni” var “neuf,” og alle guttene i klassen lot som om de var griser hele perioden de lærte tall. Eller sjokket JEG fikk da jeg lærte at “six” var faktisk “seks” på norsk, og hvisket det til alle ungene på andretrinnet på min amerikanske skole, helt til jeg fikk kjeft fra læreren som sa jeg ikke måtte si sånne ord. “MEN DET ER NORSK!” prøvde jeg å forklare.

Det er merkelig for meg å tenke at millioner av mennesker har pugget 2000 tegn. Det er merkelig å tenke at i andre land sier de “hon” og ikke “bok”; “tomodachi” og ikke “venn.” For når man tenker seg om er egentlig ordene vi lærer helt tilfeldige. Et eller annet menneske har på et eller annet tidspunkt bestemt seg for at “venn” høres ut som en person man liker og henger mye med. Etterhvert som språket utvikler seg, streker grenene av ordet seg til nye ord der igjen. For eksempel det engelske “friend” strekker seg til både “acquaintance,” “buddy,” “chum,” “compatriot,” “comrade,” crony,” “homie,” “mate,” “pal,” etc. Et konsept får flere og flere nyanser med tiden. Noen av nyansene forsvinner også, såklart.

Jeg skjønte ikke helt hva frykten min angående japansk var med det første. Hver gang jeg skulle lære et nytt ord, måtte jeg spørre min japanske venninne (slash lærer). “Tomodachi, betyr det “venn”?” Et nikk. “Er du SIKKER? Hva om bare noen sier det?” Hun lo og syntes det var nokså absurd, og det skjønner jeg jo. Det satt allikevel noe igjen, og frykten ville liksom ikke gi seg før jeg hadde sett ordene skriftlig, eller hørt dem på CD o.l. Det var omtrent da jeg skjønte at det var SYSTEMET jeg ikke stolte helt på. At en person hadde bare lagd dette ordet som alle snakker og skriver og bruker til enhver tid. At det var menneskelaget.

Det var i psykolingvistikken at jeg lærte hvor fantastisk tilfeldig ord kan være. Det finnes ingen system for å kategorisere substantiv. De bare liksom ER der i alle språk FORDI. Det samme med kjønn: det varierer jo for hvert språk (som har dette trekket). Vi sier en måne, spansken sier una luna. Hvem vet hva dette kommer av?

Pga at språk er slike uforutsigbare menneskesystemer er det jo utrolig vanskelig å forske på og kategorisere dem. Det holder liksom ikke med JUST BECAUSE, selv om det som oftest er svaret. Jeg har ingen klart svar på hvordan man kan forklare dem, eller i det hele tatt stole på dem når man pugger nye språk. Det beste er vel å tenke at morsmålsbrukere vet best, og håpe på det beste.

PS. Morsom fakta: på mange språk betyr søndag og mandag akkurat det samme. “Sunday” kommer av Old English “Sunnandæg,” som betyr “dagen av sol.” Japansk har kanjien “日” som betyr sol i ordet “日曜日” (nichiyoubi). Så klart er da “søndag” også “soldagen.”

På spansk er mandag “lunes,” som kommer av “luna” (måne). På engelsk kommer ordet “monday” av “monandæg” (Old English), “dagen av måne.” Og på japansk brukes kanjien “月” som betyr måne i ordet mandag, som er da “月曜日” (getsuyoubi). Sist men ikke minst har vi “mandag,” som selvfølgelig kommer av ordet “måne.” Kult, eller hva?